Innsendingsoppgave 2 Sosiale medier – Interessentanalyse

Edward Freeman fra Darden School of Business sier at at en virksomhet som vil lykkes må skape verdi både for kunder, leverandører, ansatte, samfunnet rundt og investorer. Disse kan ikke sess i isolasjon, men virksomheten må se hvordan interessene til alle interessentene går i samme retning.

Dette gjelder også for frivillige organisasjoner, selv om språket vårt og målsetningene er annerledes. Vi jobber ikke for å få et høyest mulig avkastning til investorer, men kanskje heller å maksimere vårt politiske gjennomslag i saker som vi er opptatt av, drive godt forebyggende arbeid mot våre målgrupper eller ha attraktiv virksomhet for medlemmene.

Vi snakker sjeldent om kunder, men vi selger likefullt prosjekter og tjenester til skoler eller det offentlige. De fleste leverandørene har vi et avslappet forhold til (det er grenser hvor mye kontakt vi trenger å ha med Lyreco), men i et av våre prosjekter hvor vi driver lavterskel-tilbud for tyngre misbrukere er matleveranser fra næringslivet en avgjørende faktor. Ansatte har vi, men også rundt 4000 medlemmer som vi både ønsker å beholde og til og med engasjere i arbeidet. Og selv om det er mangel på investorer ønsker vi givere og støttespillere på andre måter. Våre ”investorer” er i stor grad det offentlige som ikke ønsker en økonomisk gevinst ut av tilskuddene vi får, men resultater i form av forebygging eller sosialt arbeid. Å tenke på hvilke prioriteringer og målsetninger disse har er en del av hverdagen.

Så tankegangen til Freeman høres kjent ut også for oss. I tillegg til har vi andre interessenter vi må ta hensyn til. Vi har støttespillere – faglige og på andre måter – som vi må holde kontakten med. Vi har ”fiender”, eller i hvert fall mennesker og organisasjoner som er uenig med oss i politiske standpunkter eller mål. I en kommunikasjonsstrategi kommer vi ikke helt unna disse heller. Dels fordi vi må være forberedt på hvordan de kan komme til å svare på våre utspill, og dels fordi ”gode” fiender også kan være gode å ha noen ganger. Det vet vi fordi vi spiller den rollen selv for andre…

Grensene mellom interessenter (stakeholders) og målgruppe er flytende, men når vi snakker om interessenter er det gjerne en mer utvidet gruppe enn når vi tenker målgruppe. Ihlen og Robstad (Ihlen Ø.og Robstad P: Informasjon og samfunnskontakt 2004: ) definerer de som ”alle individer og grupper som en organisasjon har mål eller konsekvenser for – og omvendt; alle som har mål eller konsekvenser for organisasjonen.”

Magnus Finset Sørdal sier i en artikkel på masterbloggen.no at merkevareledelse handler om å utvikle og kommunisere produkter og tjenester på et overbevisende og konsistent vis til definerte målgrupper. En viktig del i hans modell blir da å ”studere målgruppa og forstå deres atferd på internett. Initiativene må være utviklet og tilpasset slik at de passer for den målgruppen du prøver å nå.”

Staude og Martinsen deler brukere av sosiale medier inn i skapere, delere og kikkere (Staude C. og Martinsen S.: ”Sosial kommunikasjon” 2013:24). Skapere bidrar med innhold – blogger, kommentarer, bilder og video. Delerne deler innhold som andre skaper i sine nettverk og kikkerne er tilskuerne som leser, men ikke gjør noe mer. Amerikanske undersøkelser tyder på at opp mot 90 prosent sies å være kikkere, 9 prosent delere og 1 prosent er skapere. I vår kommunikasjon på sosiale media må vi derfor regne med at et stort andel av våre interessenter kan komme til se hva vi legger ut, selv om vi selv aldri får høre fra dem om det. Et poeng til når det gjelder sosiale medier er at inntrykket skapes i et samspill med andre. Kommentarer på saker vi legger ut blir lest på lik linje som den aktuelle posten. Relasjonene går altså ikke bare mellom oss og interessentene, men også mellom interessentene.

KATEGORIER INTERESSENTER 

Ihlen og Robstad deler inn interessentene inn i fem kategorier –

• Rammesettere – de som bestemmer hvilke rammer bedriften skal arbeide under, eller i ytterste konsekvens kan bestemme at bedriften ikke kan eksistere.
• Tilførere – de som levere varer og tjenester til bedriften. Enten dette er råmateriale til produksjonen, eller andre tjenester
• Mottakere – de som tilføres noe av bedriften
• Allierte – grupper som bedriften kan regne med støtte fra, og som har samme eller lignende interesser som bedriften.
• Ad-hoc interessenter – dette er ens slags sekkepost bestående av grupper som interesserer eller kan komme til å interessere seg for bestemte sider av de bedriften arbeider med.

Innenfor disse gruppene igjen kan man så dele interessentene opp i

• ikke-relevante. Grupper som ikke påvirkes av bedriften og som heller ikke har meninger om den, men som kan komme til å ha det i fremtiden. Kanskje helst på bakgrunn av hva andre grupper med sterkere interesser sier eller mener.
• Latente. Det bedriften driver med har eller kommer til å få konsekvenser for dem, men de er ikke klar over dette ennå.
• Apatiske. De er klar over konsekvensene, men bryr seg ikke noe om de
• Bevisste. De er klar over konsekvensene, bryr seg om det, men har ennå ikke gjort noe aktivt i forhold til det.
• Aktive. De er klar over konsekvensene, bryr seg om det og foretar seg også noe med saken. Eller har en klar intensjon om å gjøre det.

Målsetningen er å få aktive interessenter. Situasjonsteorien trekker videre frem frem tre variabler som kan forklare hvordan det skjer

1. Problemforståelse. Folk må oppfatte noe som et problem, f.eks om handlinger eler organisasjoners virksomhet får negative konsekvenser for dem.
2. Begrensningsforståelse. Forståelsen folk har av begrensninger for å kunne gjøre noe med et problem. Tror de at det nytter?
3. Folks personlige engasjement. Hvor sterk er opplevelsen av at noe er et problem.

Et viktig poeng her er at interessentene er i endring, og dagens latente interessenter kan være morgendagens aktive, og motsatt.

Det er Iaget en tilpasset variant for offentlig sektor, som med enda litt mer tilpassing også kan fungere for oss.

MAL FOR KOMMUNIKASJONSKART IOGT 

Dette er ingen fullstendig interessntananlyse, men såpass mye som det er naturlig å legge ut i en åpen blogg. Dette får derfor mer bli et skjelett til en interessentanalyse som vil bli videre arbeidet med i eksamensoppgaven. Kommunikasjonskartet kan lages både for hele organisasjonen og for enkeltprosjekter/saksområder, men i utgangspunktet har jeg her tenkt organisasjonen ut fra at det ønskelig at de ulike prosjektene også tar dette utgangspunktet.

FORMELLE RAMMESETTERE
De som legger mye av premissene for oss, gir oss rammene vi trenger for å eksistere.
Eks. Helsedirektoratet (gir tilskudd), sentrale politikere

KOMMUNIKASJONSUTFORDRERE / MEDSPILLERE

Allierte, støttespillere

• Faglige støttespillere.
  • Hvor kan vi hente kunnskap?
• De som er enige eller potentielt enige med oss i sak.
  • Hvem rammes av rusproblemer? (spesifikke problemer)
  • Hvem er bekymret for rusproblemer? Hvorfor?
  • Hvem er enige med oss utifra verdier, politisk ståsted?
  • Ulike allierte fra prosjekt til prosjekt og tiltak til tiltak
• Tekniske støttespillere. Eks. leverandører av medlemssystem, grafiske tjenester osv.
• Økonomiske støttespillere (givere, donorer)

Leverandører

• Næringslivet

Til en viss grad kan man også si at det offentlige er en leverandør, men jeg har her valgt å plassere de under rammesettere siden de er såpass viktige for virksomheten.

Motspillere

• De som er uenig eller potentielt uenig med oss i sak
  • Hvem er uenig med oss utifra verdier, kommersielle interesser, politisk ståsted?
• De som lager støy.

Konkurrenter på markedet

• Som også kan være eller er allierte

FORMELT INVOLVERTE

Organisasjonsapparat

• Styrende organer lokalt og sentralt
• Ansatte
• Andre kontaktpersoner, viktige personer i organisasjonen uavhengig om de har verv eller ikke
• Medlemmer (kan også være mottakere)

Tilsluttede enheter

• Enheter innenfor IOGT-paraplyen, som bistandsorganisasjonen FORUT, Solhaug, Åsane folkehøgskole
• Svært nære organisasjoner – Juvente og Juba
• Internasjonale paraplyer og søsterorganisasjoner som IOGT-NTO Sverige og IOGT-I

MOTTAKERE ELLER SLUTTBRUKERE

Dette er en litt vanskelig kategori siden de vil være ulike fra prosjekt til prosjekt, og fra tiltak til tiltak. For en kommune vil sluttbrukerne være konkrete målgrupper, men i det store og hele også alle innbyggere i kommunen.

For oss vil sluttbrukerne være brukere av våre ”tjenester”, enten det er foreldre i et forebyggingsprosjekt eller mennesker som sliter med rus på ett av våre sentra. Samtidig handler det om for organisasjonen i stort også om vårt omdømme/legitimitet i befolkningen/opinionen, som igjen betyr noe for muligheten til å få gjennomslag for våre saker. Opinionen blir et litt diffust begrep, men kan altså konkretiseres i omdømmemålinger.

IOGT har ellers valgt tre hovedmålgrupper for sin aktivitet – beslutningsfattere, foreldre i aktivt foreldreskap og normbevisste.

INTERESSENTSKJEMA

Dette kan så settes inn i et skjema. Denne er fylt ut for medlemmer og politiske beslutningsfattere som eksempler

KILDER

Bøker:

Ihlen, Øyvind og Robstad Per: “Informasjons & samfunskontakt” Fagbokforlaget: 2004 (Fikk litt problemer med sidehenvisninger her siden boken ser ut til å ha forsvunnet for meg, så jeg måtte bruke noen gamle notater. Forhåpentligvis har den dukket opp igjen til eksamen.)

Staude, Cecilie og Martinsen, Svein Tore: “Sosial kommunikasjon”. Kommuneforlaget AS, Oslo: 2013

Nettsider:

Business Roundtable. Institute for Corporate Ethics. Stakeholder Theory with R. Edward Freeman. https://www.youtube.com/watch?v=bIRUaLcvPe8 (Hentet ned 28.03.2016)

Masterbloggen: Hvordan lykkes med sosiale medier. http://masterbloggen.no/blog/2010/02/06/hvordan-lykkes-med-sosiale-medier/ (Hentet ned 28.03.2016)

Kommunikasjonsforeningen. Interessentkart i offfentlig virksomhet http://www.kommunikasjon.no/fagstoff/verktøy-og-tips/rammer-og-regler/bruk-av-interessentkart-i-offentlig-virksomhet–7688 (Hentet ned 28.03.2016)

Innsendingsoppgave 1 Sosiale medier

2. Redegjør for hvordan og hvorfor nett og sosiale medier endrer premisser for hvordan valgte virksomhet kommuniserer med sine målgrupper.

Utviklingen de siste tiårene kan med rette kalles en kommunikasjonsrevolusjon. Men det er ikke den første. Fra midten av 1800-tallet skjedde en annen revolusjon ledet an av telegraf og jernbane, som skapte nye muligheter for å spre budskap raskere og over større avstander. Å utvikle kommunikasjonsnettverkene ble en sentral samfunnsoppgave i Norge (Sejersted 2000, 61) Utbyggingen var en forutsetning for at lokale sammenslutninger kunne samle seg i nasjonale nettverk. Historikeren Francis Sejersted kaller dette den gamle kommunikasjonsstaten. Midt i denne revolusjonen dukket også mange av dagens frivillige organisasjoner opp, blant dem IOGT som kom fra USA via England og ble stiftet i Norge i 1877. Organisasjonen spredte seg raskt med reisetalere som reiste fra sted til sted, og var på det meste oppe i nærmere 100 000 medlemmer og flere hundre avdelinger over hele landet.

Mye har skjedd siden den gang. Fortsatt står frivilligheten og det frivillige foreningslivet sterkt, men frivilligheten har også endret karakter. 61 prosent av befolkningen sier at de har utført frivillig arbeid for minst en organisasjon de siste 12 månedene (Folkestad, Christensen, Strømsnes og Selle 2015). Samtidig er stadig færre medlem av den organisasjonen de utfører frivillig arbeid for, og flere arbeider for mer enn en organisasjon. Frivilligheten har på den måten blitt mer individualisert, noe kommunikasjon over sosiale medier også gir rom for.

I boken Sosial kommunikasjon (Staude og Marthinsen:2013,11) pekes det på hvordan makten deles, noe som kommer som et resultat av at flere mennesker tar i bruk de nye mulighetene for påvirkning og innflytelse som ny teknologi gir. Dette kaller de sosial demokratisering. Det blir enklere å mobilisere rundt enkeltsaker. I boken «Liker, Liker ikke» konkluderer forskerne med at unge brukere av sosiale medier gjør mer frivillig arbeid, bruker mer tid på organisasjonsaktivitet og er oftere medlemmer i bestemte typer organisasjoner enn de som ikke bruker sosiale medier i samme grad. (Enjolras, Karlsen, Steen-Johnsen, Wollebæk 2013, 79) Blant de over 25 er det tendenser til at de som er mest ivrige på sosiale medier er mindre ivrige i organisasjonslivet.

Facebook virker mobiliserende ved, særlig blant unge, å være en av de viktigste kanalene for demonstrasjoner offline. (Enjolras, Karlsen, Steen-Johnsen, Wollebæk 2013:108). De sosiale mediene virker også til en viss grad utjevnende ved at de når andre grupper enn det tradisjonelle organisasjonslivet. Bruken av Facebook som kanal for mobilisering bringer med seg mer grunnleggende endringer knyttet til at tradisjonelle mobiliseringskanaler kompletteres, og at andre grupper mobiliseres til politisk handling. (Enjolras, Karlsen, Steen-Johnsen, Wollebæk 2013, 109)

Rosetogene etter 22. Juli er et eksempel på en massemobilisering som vanskelig så raskt kunne vært gjort før de sosiale medienes tid. Samtidig, for demokratiet sin del, kan man si at mobilisering bare er en del av det hele. Rosetogene sluttet å gå, og videre engasjement måtte gjøres i etablerte partier eller organisasjoner. Skal man nå utover enkeltmarkeringer må man også klare å organisere seg også utenfor Facebook.

Sist vi så noe lignende var kanskje under flyktningkrisen i høst. Rokkansenteret skal nå gjennomføre en studie om hvilken rolle Facebook har spilt i hjelpearbeidet. Sosiolog Ivar Elmhjellen peker på «Refugees Welcome to Norway» som et eksempel på et sosialt engasjement som spredte seg til flere land etter å ha startet som et Facebook-initiativ. Dette er også en gruppering som har organisert seg utover Facebook-aktiviteten, og kan være et eksempel på hvordan mobilisering på Facebook kan ende opp i mer varige strukturer.

For en organisasjon som alt eksisterer, som IOGT, gir de sosiale mediene både utfordringer og muligheter. Behovet av å gjøre raske endringer og tilpasse seg endrede virkeligheter kan av og til stå i motsats til et tradisjonelt medlemsdemokrati. Samtidig kan medlemsdemokratiet styrkes i den andre enden gjennom at man har kontakt direkte med hvert enkelt medlem gjennom å opprette Facebook-grupper, gjennomfører seminarer via GlobalMeeting eller ha høringer i hele organisasjonen.

På mange måter kan man si at sosiale medier gir en mulighet til å fjerne mellomleddene. Eksternt betyr det at man kan henvende seg direkte til politikere eller opinionen uten å gå veien om tradisjonelle medier som redigerer eller ikke nødvendigvis siterer deg slik du ønsker i intervjuet. Det er fortsatt et samspill – for virkelig å nå ut må de større online-kampanjene bli plukket opp av de tradisjonelle mediene. Men organisasjoner som klarer dette samspillet har en fordel fremover. Man trenger heller ikke nødvendigvis å være mange for å klare det, selv om sterke organisasjoner og bedrifter fortsatt vil ha fordelen av å kunne kjøpe både menneskelig kompetanse og teknologiske løsninger. Vi har eksempler på bloggere som deltar på egen hånd i den offentlige debatten.

Internt har man mulighet til å nå både medlemmer og sympatisører direkte. På samme måte som DNB kutter ut sine filialer, får regionale og lokale ledd en annen rolle når man sentralt kan samtale direkte med det enkelte medlem. Opprette egne grupper for diskusjon for styrer eller for medlemmer hvor de kan gi tilbakemelding på planer og høringer eller være med på å utvikle kampanjene. Hvorvidt dette betyr en demokratisering kan diskuteres. Om medlemsdemokratiet uthules ved at organisasjonene mer blir kampanjeorganisasjoner kan det øke påvirkningsmulighetene til den enkelte deltaker i teorien, men det kan like gjerne bety en ytterligere sentralisering av makten til sentralleddet i organisasjonen.
Til slutt kan vi også enklere kontakt med internasjonale kontakter.

I boken «Sosial kommunikasjon” deler Staude og Marthinsen brukerne av sosiale medier inn i tre også tre: skapere, kikkere og delere. Dette kan også beskrive noen av de aktivitetene som organisasjoner kan ha nytte av i sosiale medier.

Som skapere kan organisasjoner som IOGT ha underskriftsaksjoner, kampanjer og politiske utspill på nett. Vi arbeider med en nettside hvor folk ute på byen kan skrive reviews om hvordan de synes det alkoholfrie tilbudet er på utestedet. Saker deles og jobbes med på nett, mens man står mindre på stands. Dette endrer måten man tenker både på kampanjearbeidet og rekruttering av medlemmer og frivillige.

Som kikkere er det blitt enklere å følge med på forskning og rapporter. Vi har tilgang til nasjonale og utenlandske medier, og kan i løpet av en dag lage rapporter og trendanalyser mye basert på kilder vi finner på nettet. Vi kan også delta på webcast på seminarer, og ha raskere kontakt med internasjonale kontakter.

Som delere er organisasjonen kunnskapsformidler. Gjennom nettside, Facebook og twitter kan den dele artikler og bakgrunnsinformasjon for å støtte opp om sine saker eller nett-artikler om aktiviteter som organisasjonen driver. Særlig gjennom sosiale medier har den mulighet til å nå ut til en bredere gruppe enn den tidligere ville.

Den nye teknologen endrer ikke alt. Mye handler om et samspill med tradisjonelle medier og strukturer. De sosiale mediene fjerner ikke behovet for å få snakke med folk ansikt-til-ansikt, men er et viktig supplement. Og å ikke være tilstede på sosiale medier gir bildet av en organisasjon som ikke følger med i tiden. Samtidig ligger det i nettverksstrukturen spirene til helt nye måter å organisere seg på, og som også tradisjonelle organisasjoner må klare å tilpasse seg til om de skal være relevante fremover.

 

KILDER:

Enjolras, Bernard; Karlsen, Rune; Karl Steen-johnsen og Wollebæk Dag: «Liker Liker ikke» Cappelen Damm 2013

«Facebooks betydning for hjelpearbeid i flyktningkrisen» på http://www.sivilsamfunn.no/Info/Aktuelt/Facebooks-betydning-for-hjelpearbeid-i-flyktningkrisen (Hentet ned 10.03.2016)

Folkestad, Bjarte, Christensen Dag Arne, Strømsnes Kristin, Selle Per: «Hovedfull. Frivillig innsats i Noreg 1998-2014» Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. http://sivilsamfunn.no/Ressurser/Publikasjoner/Hovedfunn/node_96764 (hentet ned 10.03.2016)

Sejersted, Francis: «Norsk idyll?» Pax Forlag A/S Oslo 2000

Staude, Cecilie og Marthinsen, Svein Tore: Sosial kommunikasjon. Kommuneforlaget, Oslo 2013

Respekt for saklista! (eller Møtepizza)

Det er tydeligvis på moten å mobbe Grandiosa igjen. Denne ble skrevet for noen år siden i lett frustrasjon over dårlig møtemat og møter som ikke kommer noen vei. Et organisasjonsliv.

Om dere ikke husker låten så finner dere den her.

RESPEKT FOR SAKLISTA

Rapporter, rediger,
kan du mekke det siste?
(Saksnotat på vei)

Det er hele uken møter
som man ikke burde miste.
(Er jeg ganske lei av)

Resultatløst både før
og for lenge siden.
(Da sir jeg heller nei)

Det ekke tvil om hva
som killer på tiden

Vi snakker møtepizza
Vi snakker om banalitet
Vi snakker om en fantasiløshet

Digg med ekte biff
men har lite å gjøre
med det vi sku fiksa

Drømmer om en chill siesta
Men så blir det møtepizza

Møtepizza Vi snakker (ja stort sett så bare snakker vi)
Vi snakker møtepizza
Vi snakker om total avholdenhet.

Det sløses altfor mye med tia,
Nye planer legges før du får bitcha
Sånn erre weekend, uka, helga
Med en masse møtepizza

Jeg får tårer i øya
når jeg tenker på saken
(hele dagen lang)

Uten to-tre notater
føler jeg meg naken
(Best å lage mange)

Men på møtet så er det
den samma menyen
(som en velkomstsang)

Det er for mye prat
i denna byen.

Vi snakker møtepizza
Vi snakker om banalitet
Vi snakker om en fantasiløshet

Digg med ekte biff
men har lite å gjøre
med det vi sku fiksa

Drømmer om en chill siesta
Men det blir kun møtepizza

Møtepizza Vi snakker (ja stort sett så bare snakker vi)
Vi snakker møtepizza
Vi snakker om total avholdenhet.

The politics of food

There is a food-fight in the bosnian parliament. Which might be preferable to other fights, but still. After getting pork back on the menu, the representatives from Republika Srpska now complains that “Serbian salad” has been removed from the menues.. Or as the article says maybe greek salad would be the proper name.

It`s not completely without presedence, though. During the Iraq war french fries was renamed “Freedom fries” in several US restaurants, including the restaurant in the “House of representatives” after the french reluctance to support the US invasion. French toast was renamed “freedom toast”
And at the moment another fight is going on in the same house after speaker john Boehner reintroduced Styrofoam cups in the cafeteria when they regained majority after house. The recyclable kind that the democrats had introduced wasn`t in tune with the rebublicans disbelieves in global warming. The democrats are now mounting a counter attach branding the new cups as a health threat

I havn´t heart about similar fights in the norwegian parliament cantine, except some complains that they don´t serve enough ecological products. It seems like a topic that should be investigated further, though. Cleary a lot of symbolism in the politics of food.

Merry Christmas!

Maybe this is the day to start bloging again. It`s been awhile. Making it easy for myself all i do is to pop in to post this traditional story, and then run back to Christmas preparation again. But i`ll be back. Now that i have started visiting thsi place again, i mean.

BARRINGTON BUNNY
by Martin Bell

Once upon a time, in a large forest, there lived a very furry bunny. He had one lop ear, a tiny black nose, and unusually shiny eyes. His name was Barrington. Barrington was not really a very handsome bunny. He was brown and speckled, and his ears didn’t stand up right. But he could hop, and he was, as I have said, very furry.

In a way, winter is fun for bunnies. After all, it gives them an opportunity to hop in the snow and then turn around to see where they have hopped. So, in a way, winter was fun for Barrington.

But in another way, winter made Barrington sad. For, you see, winter marked the time when all of the animal families got together in their cozy homes to celebrate Christmas. He could hop, and he was very furry. But as far as Barrington knew, he was the only bunny in the forest. When Christmas Eve finally came, Barrington did not feel like going home all by himself. So he decided he would hop for a while in the clearing in the center of the forest.

Hop. Hop. Hippity-hop. Barrington made tracks in the fresh snow. Hop. Hop. Hippity-hop. Then he cocked his head and looked back at the wonderful designs he had made.

“Bunnies,” he thought to himself, “can hop. And they are very warm, too, because of how furry they are.” (But Barrington didn’t really know whether or not this was true of all bunnies, since he had never met another bunny.)

When it got too dark to see the tracks he was making, Barrington made up his mind to go home. On his way, however, he passed a large oak tree. High in the branches, there was a great deal of excited chattering going on. Barrington looked up. It was a squirrel family! What a marvelous time they seemed to be having.

“Hello, up there,” called Barrington.

“Hello, down there,” came the reply.

“Having a Christmas party?” asked Barrington.

“Oh, yes!” answered the squirrels. “It’s Christmas Eve. Everybody is having a Christmas party!”

“May I come to your party?” said Barrington softly.

“Are you a squirrel?”

“No.”

“What are you, then?”

“A bunny.”

“A bunny?”

“Yes.”

“Well, how can you come to the party if you’re a bunny? Bunnies can’t climb trees.”

“That’s true,” said Barrington thoughtfully. “But I can hop, and I’m very furry and warm.”

“We’re sorry,” called the squirrels. “We don’t know anything about hopping and being furry, but we do know that in order to come to our house, you have to be able to climb trees.”

“Oh, well,” said Barrington. “Merry Christmas.”

“Merry Christmas,” chattered the squirrels.

And the unfortunate bunny hopped off toward his tiny house. It was beginning to snow when Barrington reached the river. Near the river-bank was a wonderfully constructed house of sticks and mud. Inside there was singing.

“It’s the beavers,” thought Barrington. “Maybe they will let me come to their party.” And so he knocked on the door.

“Who’s out there?” called a voice.

“Barrington Bunny,” he replied. There was a long pause and then a shiny beaver head broke the water.

“Hello, Barrington,” said the beaver.

“May I come to your Christmas Party?” asked Barrington.

The beaver thought for a while, and then he said, “I suppose so. Do you know how to swim?”

“No,” said Barrington, “but I can hop, and I am very furry and warm.”

“Sorry,” said the beaver. “I don’t know anything about hopping and being furry, but I do know that in order to come to our house, you have to be able to swim.”

“Oh, well,” Barrington muttered, his eyes filling with tears. “I suppose that’s true … Merry Christmas.”

“Merry Christmas,” called the beaver. And he disappeared beneath the surface of the water.

Even being as furry as he was, Barrington was beginning to get cold. And the snow was falling so hard that his tiny, bunny eyes could scarcely see what was ahead of him. He was almost home, however, when he heard the excited squeaking of field mice beneath the ground. “It’s a party,” thought Barrington. And suddenly he blurted out through his tears, “Hello, field mice. This is Barrington Bunny. May I come to your party?”

But the wind was howling so loudly and Barrington was sobbing so much that no one heard him. And when there was no response at all, Barrington just sat down in the snow and began to cry with all his might.

“Bunnies,” he thought, “aren’t any good to anyone. What good is it to be furry and to be able to hop if you don’t have any family on Christmas Eve?” Barrington cried and cried. When he stopped crying, he began to bite on his bunny’s foot, but he did not move from where he was sitting in the snow.

Suddenly, Barrington was aware that he was not alone. He looked up and strained his shiny eyes to see who was there. To his surprise, he saw a great silver wolf. The wolf was large and strong, and his eyes flashed fire. He was the most beautiful animal Barrington had ever seen.

For a long time, the silver wolf didn’t say anything at all. He just stood there and looked at Barrington with those terrible eyes.

Then slowly and deliberately the wolf spoke. Barrington,” he asked in a gentle voice, “why are you sitting in the snow?”

“Because it’s Christmas Eve,” said Barrington, “and I don’t have any family, and bunnies aren’t any good to anyone.”

“Bunnies are, too, good,” said the wolf. “Bunnies can hop, and they are very warm.”

“What good is that?” Barrington sniffed.

“It is very good indeed,” the wolf went on, “because it is a gift that bunnies are given, a free gift with no strings attached. And every gift that is given to anyone is given for a reason. Someday you will see why it is good to hop and to be warm and furry.”

“But it’s Christmas,” moaned Barrington, “and I’m all alone. I don’t have any family at all.”

“Of course you do,” replied the great silver wolf. “All of the animals in the forest are your family.” And then the wolf disappeared. He simply wasn’t there. Barrington had only blinked his eyes, and when he looked — the wolf was gone.

“All of the animals in the forest are my family,” thought Barrington. ” It’t good to be a bunny. Bunnies can hop. That’s a gift.” And then he said it again. “A gift. A free gift.”

On into the night, Barrington worked. First he found the best stick that he could. (And that was difficult because of the snow.) Then hop. Hop. Hippity-hop. To beaver’s house. He left the stick just outside the door. With a note on it that read: “Here is a good stick for your house. It is a gift. A free gift. No strings attached. Signed, a member of your family.”

“It is a good thing that I can hop,” he thought, “because the snow is very deep.” Then Barrington dug and dug. Soon he had gathered together enough dead leaves and grass to make the squirrels’ nest warmer. Hop. Hop. Hippity-hop. He laid the grass and leaves just under the large oak tree and attached this message: “A gift. A free gift. From a member of your family.”

It was late when Barrington finally started home. And what make things worse was that he knew a blizzard was beginning. Hop. Hop. Hippity-hop. Soon poor Barrington was lost. The wind howled furiously, and it was very, very cold. “It certainly is cold,” he said out loud. “It’s a good thing I’m so furry. But if I don’t find my way home pretty soon, even I might freeze!”

“Squeak. Squeak….”

And then he saw it … a baby field mouse lost in the snow. And the little mouse was crying. “Hello, little mouse,” Barrington called. “Don’t cry. I’ll be right there.” Hippity-hop, and Barrington was beside the tiny mouse.

“I’m lost,” sobbed the little fellow. “I’ll never find my way home, and I know I’m going to freeze.”

“You won’t freeze,” said Barrington. “I’m a bunny, and bunnies are very furry and warm. You stay right where you are, and I’ll cover you up.”

Barrington lay on top of the little mouse and hugged him tight. The tiny fellow felt himself surrounded by warm fur. He cried for a while, but soon, snug and warm, he fell asleep.

Barrington had only two thoughts that long, cold night. First he thought, “It’s good to be a bunny. Bunnies are very furry and warm.” And then, when he felt the heart of the tiny mouse beneath him beating regularly, he thought, “All of the animals in the forest are my family.”

Next morning, the field mice found their little boy, asleep in the snow, warm and snug beneath the furry carcass of a dead bunny. Their relief and excitement were so great that they didn’t even think to question where the bunny had come from.

And as for the beavers and the squirrels, they still wonder which member of their family left the little gifts for them that Christmas Eve.

After the field mice had left, Barrington’s frozen body simply lay in the snow. There was no sound except that of the howling wind. And no one anywhere in the forest noticed the great silver wolf who came to stand beside that brown, lop-eared carcass.

But the wolf did come. And he stood there. Without moving or saying a word. All Christmas Day. Until it was night.

And then he disappeared into the forest.

Ear problem

Uh. Something is in my ear. Well, mostly wax i guess. And water after showering this morning. But it is a very bad combination. And picking in my ear is also not a good idea. So of course i had to do it, making it all stick even harder. Guess i need to check the farmacy tomorrow for something against it. Can`t meet spring and bird songs with a partly deaf ear. The noise from the hard drive isn´t so bad now, though.

So, this is what

Sometimes life feels like a puzzle with lot`s of pieces that is supposed to fell into place somewhere on the board. Some are easy, big and with only one possible place. But others are smaller or have a confusing form which doesn`t quite fit anywhere. Sometimes nothing fits. Sometime the pieces change shape during the game, which makes this a strange puzzle indeed. You twist and turn trying to make sense of it all. And while other puzzles are being laid around you, you are still playing with your pieces. I`m not sure, but there might even be a deadline for finishing the puzzle to enter the next level. Somewhere on the road the rules got lost, or i wasn`t in class when they was read out. Which is a pity, since i didn`t really miss many classes.

Where am i going with this? Maybe it`s just one of those early spring nights with hardly any sounds outside. Which gives plenty of possibilities for thoughts inside. Thoughts about past and present. Possibilities lost and challenges that must be met. About decisions needed to be taken. And figuring out a reason for why and how and who and when. And then suddenly everything feels so distant, and you just sit and feel on some tiredness that have been laying there for some time. And you end up writing a blog entry in code. And let the pieces lay for awhile longer.

I think i will just sit here and never go out again. Need vitamines.

Out of balance

How little it takes. And no – i`m not thinking about any volcano eruption now. That`s bigger. I`m thinking that my Mac is gone – dead – nd with no possiblity to recovery. The mainboard is broken, a bit unsure why but the store says that i must have droped it.
It would cost 14 000 NOK to repair it! And a similar model as mine costs 13 990 (Thanks for that, Apple….) Anyway – i have to have one of course, so now i`m waiting for a new one to arrive. Probably by boat…

But – the out of balance-thing. Now i am on an old laptop i used some years ago. A bit slow, but absolutely useful. But still – it`s not the same. The keyboard are harder, it makes some weird noises. It`s black. The form is different. I`m finding all these excuses for not working. A bad habit. Hopefully my new Mac will arrive soon. In the mean time i read. Not bad that either.

Spring is close, also.

Mac-less

In lack of a better word – my Mac died during easter. Very sudden. In the evening it was very well, but when i turned it on friday morning it was black. Nothing worked. Hopefully it will resurrect with the help of the good service personell at the Apple house, which got it in their custody today.

Now i am sitting with the PC i used five years ago, which is surprisingly good, but unfortunately a bit slow. I suddenly remember how surfing on the net was some years ago, with videos stoping and the picture being blurry. My Mac i two and half year old, btw, which is quite old for me to be. Usually i sit on it, drop soda in the keyboard or something like this before it reaches such an age. Two and half year without any “accidents” is a new record.

I have started to look at something new, but we`ll see what the repair men are saying first. Hopefully it`s back on my desk in a short while. It is missed. Send a warm thought to it.

Master thesis

Somewhere inside these keywords i think there is a master thesis. Just havn`t found it yet. I see two roads, not sure which one to go down.

* Civil society
* Democracy
* Public sphere
* Deliberative democracy
* Democratization
* Media
* NGOs
* Capacity building

Now i need a hypothesis, and perhabs some ideas for a case study.